Kommentarer: 0    Postet: 15.11.2010   Klokken: 20:29   Kategori: Blogg

Jeg fant litt til.

Dette er ikke akkurat tekster jeg er overbegeistret for selv, for å si det sånn. Likevel er det å dele det man skriver med andre en viktig del av undervisningen min, og jeg er nødt til å lære meg å bli mindre kritisk.

Legg merke til at jeg gjentar dette krampeaktig mange ganger. Det er for min egen del, altså. Ikke for random blogreaderz.

Uansett.

Dette er fortsettelsen på en historie jeg jobber med. Har ikke begynnelsen liggende i nærheten her nå. Den er uansett skrevet tidligere og er dermed, teknisk sett, ikke en del av dagens skriveuke-prestasjoner.

 

Da han ankommer byen sjekker han armbåndsuret, og kan med glede konstatere at han fremdeles har god tid. Han tar den faste ruten over festplassen og opp mot Johanneskirken. Nedenfor trappene svinger han inn på cafeen på hjørnet, slik han pleier å gjøre. Å gå inn er alltid like magisk. Han føler hver gang at det er som å åpne døra inn til en verden han ellers aldri hadde fått tilgang til. Sansene hans blir overveldet og han står helt stille i noen sekunder, lammet av alle inntrykkene. Cafeen er bråkete, full av folk og fremmede lukter, aldri helt lik ? men alltid like fantastisk. Rett og slett kaotisk. Han trekker pusten dypt og fyller lungene med en unik sammensetting av varm, velluktende luft. Han elsker duften av nybakt brød og brennheit kaffe.

Han setter seg ved et av vinduene ut mot gata og betrakter rolig alt kaoset som finner sted rundt ham i lokalet. Småbarnsforeldre fortviler, studenter skumleser og noterer vilt, pensjonister prater høyt og skingrende om det forferdelige busstilbudet, og stressede ansatte gjør alt i sin makt for å få kundene unna så fort som mulig.

Han lurer på hvordan de orker. Hver gang han kommer er det like kaotisk, like høylytt. Han selv er bare på besøk i denne verdenen, han unnslipper galskapen så fort ha går ut døra. Alle disse andre, derimot... De lever jo i kaoset. Han har aldri forstått det. Nå har han riktignok ingen ambisjoner om å forstå det lenger heller. Det er deres verden, ikke hans. Det har han etterhvert innfunnet seg med.

Han kan likevel ikke unngå å føle seg som en slags forsker der han sitter. En observatør som besøker en fremmed art han verken kan forstå eller forklare.

Mens han betrakter alt rundt seg jobber hendene flittig. De lever sitt eget liv, de stryker og klør og undersøker alle avkroker og overflater, som om de er ute og oppdager nytt territorium. Mest av alt er de kontrollører. De vokter over håret og klærne, ser til at alt er som det skal. Det er ikke lenger en prosess han må tenke over. De gjør jobben sin uavhengig av hans tanker og vilje.

    Kommentarer: 0    Postet: 15.11.2010   Klokken: 20:29   Kategori: Blogg


Designet er laget av Silje Lien.
  • Profilbilde 19, Bergen
    Jeg er snart 20, bor i Bergen - men kommer fra Moss, liker rødvin og musikk og film og katter og han fyren som bor med meg. Jeg går VG2 kjemiprosess og blir lærling i Statoil til høsten.

  • Bloglovin Facebook Twitter YouTube
hits