Kommentarer: 3    Postet: 04.12.2010   Klokken: 13:58   Kategori: Blogg

For litt over tre måneder siden, helt i slutten av august, dro jeg hjemmefra. 17 år og 2 måneder gammel pakket jeg alle de vikitigste og fineste tingene ned i pappesker og vakuumpakket alle kjolene så de skulle få plass i bilen.  Vi kjørte i forferdelig mange timer, hele veien fra kystbyen Moss til kystbyen Bergen. Jeg pakket ut alle tingene mine på rom 408 og møtte 15 andre beboere av internat fire. Så møtte jeg de hundre andre som var fordelt utover de seks andre internatene. Det var så utrolig skummelt.

Nå har skolelivet og internatlivet blitt vane. Alt regnet ble vane, å dele rom med Yri ble vane, å dele et minikjøkken med et helt internat ble vane. Jeg trives. Helt siden ungdomsskolen har jeg drømt om å bo for meg selv, bli selvstendig og ha kontroll over eget liv. Jeg har endelig realisert det. Det er dyrt og litt stress, men jeg elsker det likevel. Jeg har møtt så utrolig mange fantastiske mennesker. Både her på skolen og i byen. RU'ere er fremdeles favorittmenneskene mine.

Selv om dette er alt jeg har drømt om og mere til er det noe som skurrer. Det vil nok alltid skurre. Jeg savner pappa'n min. Jeg savner mamma'n min. Jeg savner lillebroren min. Jeg savner alle vennene jeg vokste opp med hjemme i Moss. Jeg savner bussjåførene som fremdeles vinker til meg når jeg er hjemme på besøk. Jeg savner alle caféene jeg pleide å hate. Jeg savner den gamle hjembyen min.

I begynnelsen når savnet meldte seg gjorde jeg alt jeg kunne for å fortrenge det. Det virket som et eneste stort nederlag om  jeg nå skulle begynne  å savne det jeg med vilje hadde flyttet vekk fra. Jeg trykket alt savnet sammen til en liten svart ball og gjemte den innerst og nederst bak alt annet og håpet den skulle bli borte. Det ble den ikke.

Med tida har jeg blitt vant til savnet. Av og til ringer jeg pappa eller mamma og snakker om alt mellom himmel  og jord bare fordi jeg savner dem så himla mye. Jeg vil krype opp i fosterstilling på sofaen og få frokost servert uten å løfte en finger. Jeg vil legge klærne til vask for så å finne dem rene og tørre og ferdigbrettet inne på senga en liten dag senere. Jeg vil legge ut om verdens grusomheter og få masse trøst og sympati tilbake, selv om livet mitt egentlig ikke suger. Jeg vil ha dem nær meg bare for å oppleve den gamle hverdagen igjen. Høre historiene deres, se på filmer med dem, diskutere uviktige småting, ergre meg over dem om morgenen... Jeg vil ha mossevennene mine tilbake fordi jeg av og til føler at de er de eneste som forstår meg her i verden, og caféturer blir bare ikke det samme uten dem.

Jeg har også lært at jeg må takle savnet. Jeg valgte selv å dra hjemmefra, og savnet er en naturlig del av det. I must take the good with the bad, som de engelskspråklige gjerne sier. Uansett hvor stort savnet blir er det her jeg vil være. Jeg trenger dette livet for å ha det bra.

Og heldigvis kan jeg dra hjem når savnet blir for stort.

To uker igjen nå.

    Kommentarer: 3    Postet: 04.12.2010   Klokken: 13:58   Kategori: Blogg
Sofie   Postet: 04.12.2010  kl:14:01
Moss savner Ragni også!
anja   Postet: 04.12.2010  kl:14:13
oslo saknar og ragni :(
ada   Postet: 05.12.2010  kl:17:34
Åh, det var sånn skikkelig kos innlegg.


Designet er laget av Silje Lien.
  • Profilbilde 19, Bergen
    Jeg er snart 20, bor i Bergen - men kommer fra Moss, liker rødvin og musikk og film og katter og han fyren som bor med meg. Jeg går VG2 kjemiprosess og blir lærling i Statoil til høsten.

  • Bloglovin Facebook Twitter YouTube
hits