Kommentarer: 1    Postet: 19.06.2009   Klokken: 10:03   Kategori: Blogg
 

Jeg vil egentlig anbefale å klippe ut teksten, og heller lime den inn i et word-dokument eller noe sånt. Det er ganske vanskelig å lese den rett av skjermen...



Med fanden hakk i hel

 

«Ada? ... Aaaa-daaah?»

Ada sitt med hovudet i hendene når stemmen skjærer gjennom stillstanden. Ho løfter blikket og skuler på døra. Ikkje tale om at ho skal opne han. Det er hennar rom, og ho vil ikkje. Mora kan ropa så mykje ho vil. Ada kommer ikkje til å opne den døra. Ikkje nå, ikkje etterpå, ikkje nokon sinne. Ho skal berre sitte her med hovudet i hendene, med døra lukka resten av sitt liv.
«Verden er eit stort, sort hol,» mumlar ho, og sett seg med knea oppunder haka. Stillstanden har forsvunne. Ada lengtar etter han.
«Kva sa du? Ada, kjære? Snakk høgare, vennen! Kva sa du for noko..?»
«Gå vekk!,» brølar Ada. Ho brølar lenge, og så høgt ho berre kan. Da høyrer ho noko som liknar et hikst eller eit hulk utanfor, før stillstanden kjem smygande tilbake. Ada følar for å smile triumferande, men noko prikkar ho i beinet. Ho skjær ein grimase og gjer frå seg eit sukk. Beinet hennar har sovna. Magen vrir seg framleis i ubehag, og hovudet dunkar verre enn ein høgtalar på russefest. Ho bannar, sukkar, og reiser seg opp for å finna ein Ibux i skuffen.

Dei ligg gjømt bakarst i skrivebordsskuffen, under dei gamle fotballkorta frå

andre klasse. Faren hennar er ein stor motstandar av smertestillande, og kvar gong ho har menskrampar får ho urtete, blomstermedisin og ein leksjon om korleis folk i gamle dagar klarte seg fint utan moderne jålerier som Paracet og Ibux. Ada smilar hånleg ved tanken på Ibuxforbodet til faren, finner fram eit par tablettar og tvinger seg sjølv til å svelgje. Det er ikkje så mange igjen no. Ho har hatt eit stort forbruk av Ibux dei siste vekene, og ekstra mykje har forsvunne berre dei siste to dagane. Ho undrar på korleis ho skal få tak i meir. Ho orkar ikkje tanken på å gå ut døra. Avskyr tanken på å gå ut til dei andre i familien. Følar seg direkte uvel av tanken på å forlate huset for å gå noko sted som helst. Ho vil ikkje ut. Ho vil vere i fred med stillstanden og Ibuxpillene og musikken hennar.

Ada ser seg rundt. Det er midt på dagen, men rommet hennar er mørkt som

natta. Gardinene har ho trekt for, og den kraftige taklampa er for lengst skrudd av og erstatta med levande lys i ei lysestake på skrivebordet. Det ligg haugar med klede på golvet, og ein stabel bøker har okkupert heile senga, unntatt eit lite hjørne der Ada vanlegvis pleier å sitje. Ho traskar bort til vindauget. Ho kastar eit blikk på spegelen på veggen og ser seg sjølv i det dansande lyset frå lysestaken. Det mørkebrune, flokete håret heng livløyst ned langs skuldra. Auga er raude og slitne, og tre dagar gammal mascara er klint utover andletet. Ho kjenner seg ikkje igjen, det er som å sjå eit anna menneske. Sakte trekkjer ho seg tilbake, stoppar ved skrivebordet. Det er seks pillar igjen. Ho tar fire. Så ryggar ho tvers over rommet og kollapsar ned på senga. Med ein kraftanstrengjande strekk ho seg over til radioen og skrur den på. Ho orkar ikkje meir av stilldommen no.

Med ein gong fylles lufta av dansande tonar og melodiar. Det er ein av favorittlåtane hennar, og på refrenget lukkar ho auga og kviskrar orda saman med vokalisten.

 

Også nå springer me med fanden hakk i hel

Og holder på å le oss i hjel

Gjennom parken og over ei eng

Og duene de letter en og en

Og alt som de har sagt ikkje var lov

Det gjorde me mens alle låg og sov

Me kommer aldri til å få som fortjent

For de tar oss aldri igjen

 

Ho lukkar brått opp auga igjen. Noko rundt ho har endra seg. Det har blitt lysare, og det knirkar i golvet. Ein lysstripe delar rommet i to, og midt i den står ein mørk skikkelse. Ada stirrar skremt opp på, og trekker dyna heilt opp til haka. Skikkelsen kryssar rommet, skrur av radioen og sett seg på sengekanten, rett ovanfor Ada. Lyset frå døropninga skinner på eit kjent andlet, og Ada er ikkje så skremt lenger. Det er ei jente med langt, glinsande gullhår og store, blå augar. Det er vanskeleg å hugse namnet hennar, men ho trur det er noe på K.. Eller S.. Ada myser opp på jenta og prøver å tenke.

«Ada, det er meg! - Kristin! Hugsar du meg ikkje..?»

Ah, så det var Kristin ho heitte. Ho visste det var noko som starta på K. Kristin, ja.. Namnet er roande. Ada smiler forsiktig, og senker dyna ned til knea, men ho slipp ikkje taket. Dyna er trygg.
«Herregud, Ada.. Kva har skjedd med deg?»
Kristin granskar kroppen hennar. Lar blikket kvile nokon ekstra sekundar på det maskaramåla andletet. Så bøyer ho seg fram og stryk Ada på hovudet. Det er ein merkeleg kjensle, men Ada føler seg trygg. Kristin lukter av honning og bringebær, litt som det lukter på stranda om sommaren. Ho smiler. Kristin stryk ho på hovudet. Ingen av dei seier noko som helst. Men Ada tenkar på sommaren. På bading og sol og strand. På honning og bringebær. Ho kjenner seg litt svimmel. Prøver å hugse kor mange tablettar ho har tatt i dag, men det er vanskeleg å konsentrere seg om noko som helst. Det er raude og blå prikkar framfor auga, og verden vil ikkje stå stille. Ada kjenner handa som stryk ho på hovudet bevege seg vekk, og ned til handleddet hennar. Kristin rykkjer plutseleg til.
«Ada?! Hva i alle...? Neimen, Ada da!»
Kristin høyres fortvila ut. Ada kastar eit blikk ned på sitt eige handledd. Det er fullt av store, raude strekar. Merkeleg. Ho kan ikkje hugse å ha sett dei før. Ho ser opp på Kristin. Dei store, blå auga hennar glinsar forskrekka mot strekane, så flytter dei blikket over på Ada. Dei ser redde ut. Ada får brått ein merkeleg kjensle langt nedi magen. Den boblar og brusar og vil ut. Den minner om noko ho har opplevd før, men ho kan ikkje hugse kva. Prikkane svevar framleis framfor auga. Kristin hulkar og tar eit godt tak rundt halsen hennar. Den varme, honningduftande kroppen ristar forsiktig, og ho hulkar stille. Den boblande kjensla i magen til Ada vil ikkje gå sin veg. Den er på veg opp. Opp og ut. Ada kjemper mot, men ho er heilt tom for krefter. Hjelpelaus slipp ho tak og lar det brusande mageinnhaldet bre seg utover. Men det er ikkje gårsdagens knekkebrød som pressar seg fram. Ein klinkande klar latter fyller raskt alle krikar og kroker i rommet. Den startar forsiktig, men veks fort til ein høg hiksting. Ada høyrer overraska på seg sjølv, og skjønner at ho ikkje lenger har kontroll. Hovudet dunkar som aldri før, det skjelver i heile kroppen og prikkane framfor auga er nå store som fotballar. Og frå botnen av magen boblar det fram ein uendelig lattersalve.

Ada lukker auga og gjer det einaste ho kan gjera. Ho ler. Ho ler til det gjer vondt

i magen, men klarer framleis ikkje å slutte. Inne i hovudet dansar orda frå sangen.

 

Og nå springer me med fanden hakk i hel

Og holder på å le oss i hjel...

 

    Kommentarer: 1    Postet: 19.06.2009   Klokken: 10:03   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 2    Postet: 16.06.2009   Klokken: 11:53   Kategori: Blogg
Hei.

Jeg har rislunsj.
Og grønn iste.

Noen ganger er det deilig å være kantinedamas englebarn.

 

Det jeg egentlig driver med nå er innsjøer. Jeg skal snakke i 20 minutter om innsjøer, PH-verdi, abbor og fotosyntese i morgen. Hittil har jeg vel rundt to. 

Jeg kommer snart til å være ferdig med å skrive blogginnlegg, og da skal jeg sikkert late som om jeg jobber i noen minutter til, før jeg går hele veien bort til kjøleskapet og heller opp et glass brus til meg selv. Så skal jeg drikke brus mens jeg sjekker alles status på facebook, alle mine ikkeeksisterende varsler på nettby og alle de pinlige historiene på FML.

Lenger enn det har jeg ikke tenkt hittil, men noe sier meg at mønsteret vil gjenta seg en del ganger i dag. Ønsk meg lykke til i morgen da! ...Det kommer jeg til å trenge.

    Kommentarer: 2    Postet: 16.06.2009   Klokken: 11:53   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 0    Postet: 13.06.2009   Klokken: 10:42   Kategori: Blogg
Etter et innlegg som dette, kjenner jeg at en unnskyldning er på sin plass.

Jeg beklager så meget, kjære Andreas. Men nå skal det faktisk sies at ting som å stå fire meter fra Nick Cave ikke kan forbli ukjente blant folk man kjenner. Det var min plikt, som din venn, å spre nyheten til deg. Og Andreas...? Ikke les resten. *peke ned på siden*


Som folk da sikkert har skjønt, var jeg på Norwegian Wood i går, og så Nick Cave and the Bad Seeds spille for full.. ehm.. park..? Det var fantastisk. Hvorfor jeg skriver blogginnlegg om det er beyond me, for jeg har egentlig ikke ord. Cave var i slaget, for å si det som en pensjonist. Takket være høyden min kunne jeg snike meg nesten helt fram til scenen uten større problemer. Og det var etter at jeg hadde stått der og hylt meg hes i noen minutter, satte Nick seg på scenekanten med beina oppunder haka og så rett ned på meg. Han holdt øyekontakten i noe som for meg virket som en evighet, før han spratt opp og spaserte videre bortover scenen. Det var muligens konsertens høydepunkt, men jeg er ikke helt sikker. Under Ship Song stod pappa med armene rundt meg midt i folkemengden, og vi gaula teksten for full hals mens jeg holdt telefonen opp for at Anja skulle høre. Versjonen av Stagger Lee som ble framført mens jeg stod helt framme ved scenen var også noe helt for seg selv. Cave hylte, veivet med arme og ben, sang med damestemme og hadde ville hopp over scenen. Å stå helt bak med pappas arm over skulderen og mine armer opp i lufta mens Into My Arms ble spilt skal heller ikke undervurderes, though. Herregud, for en fantastisk kveld jeg hadde.
Heroes and Zeroes var forresten ikke så verst, og mens vi ventet på Cave pumpet høytaleranlegget ut BigBang. Det var omtrent klokka åtte at regnet begynte å falle, men det ga seg kort tid etter at Cave entret scenen. Det skal visstnok finnes noen bilder av meg i sydvest, og klarer jeg å rote dem fram er sjansjen fremdeles liten for at de postes på bloggen, for å si det sånn...

GAH. Jeg vil skrive 15 sider til om konserten og menneskene og regnet og maten og doene og alt.
Men nå må jeg rydde huset. Wahey.
    Kommentarer: 0    Postet: 13.06.2009   Klokken: 10:42   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 0    Postet: 08.06.2009   Klokken: 02:42   Kategori: Blogg

Jeg har to uferdige blogginnegg liggende, men jeg kommer ikke til å poste dem. De er bare rotete og litt abstrakte. I stedet skriver jeg et par setninger nå, siden jeg ikke får sove uansett. Faens kropp som har blitt immun mot smertestillende.

 

Jeg syns livet er ganske så fint akkurat nå. Sånn sett bortifra smertehelvetet og pollenallergien, men sånt kan man leve med. Jeg har bursdag om under to uker. Jeg har 5,5 i snitt. Jeg skal synge på konsert på Arena på onsdag. Og på toppen av det hele er byggemennene ferdige med å bytte ut vinduene våre. 

For tiden hører jeg mye på Kaizers, Jokke, Big Bang og selvfølgelig Nick Cave.
Norwegian Wood 12. juni, baby!

Jeg har akkurat lest ut Doppler og Harry Potter 6. Nå holder jeg på med Tusen Strålende Soler. Den siste filmen jeg så var Persepolis. Så den med Sofie, som jeg har tilbragt temmelig mye tid med i det siste Og det er egentlig bare fint. For Sofie er fin. Humoren vår kan ikke klages på heller. Mordivitser og melkevitser slår alltid godt ann. 

Tenkte jeg skulle skrive masse, men kjenner at kroppen ikke går med på det.
Faen ta Ibux og Paracet, som svikter meg nå.

    Kommentarer: 0    Postet: 08.06.2009   Klokken: 02:42   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 3    Postet: 03.06.2009   Klokken: 12:55   Kategori: Blogg

Neste år stikker jeg.
Hybel i Fredrikstad, here I come!

Altså, det vil si 2. og 3. året. VGS 1 skal jeg ta på Kirkeparken. Hvis noen veit om et billig sted som blir ledig skoleåret 2010/2011 er det veldig fint om de sier ifra.
Det er ikke veldig billig å bo på hybel nemlig...

Hybellivet blir maiti tøft.
25 minutter med tog unna foreldre.
Egne regler, eget budsjett, filmkvelder, vannpipe..
Det blir herlig.

    Kommentarer: 3    Postet: 03.06.2009   Klokken: 12:55   Kategori: Blogg
    Kommentarer: 0    Postet: 02.06.2009   Klokken: 17:06   Kategori: Blogg


...sol.
    Kommentarer: 0    Postet: 02.06.2009   Klokken: 17:06   Kategori: Blogg
  • Profilbilde 19, Bergen
    Jeg er snart 20, bor i Bergen - men kommer fra Moss, liker rødvin og musikk og film og katter og han fyren som bor med meg. Jeg går VG2 kjemiprosess og blir lærling i Statoil til høsten.

  • Bloglovin Facebook Twitter YouTube
hits